Flytteprosessen
Funker det å si “The power of Christ compells you” tre ganger for å få Murphy til å forlate? Nå har han hatt et godt grep om oss lenge nok. Det er flere dager siden jeg sa “Nå er det vel ikke mye mer som kan gå galt”. Det var selvfølgelig det dummeste jeg har sagt.
Bilder tatt på mandag, som blir med her, bare fordi:
Tirsdag:
Vaskemaskinen skulle komme hjem til oss mellom 17 og 21. Vi skulle til Molvik å hente resten av tingene vi hadde stående der. For å få disse to tingene til å klaffe måtte en av oss være igjen hjemme, mens den andre dro ut for å bære. Stein – saks – papir avgjorde at det var Espen som ble og ventet på vaskemaskinen, mens jeg dro til Molvik. Da jeg kom ut dit hadde Kåre glemt bobilnøkkelen, så Bjørg skulle ta med den når hun kom utover. Før hun kom, dro de andre to som var der for å hente ting, så vi måtte flytte/bære/løfte/kjøre deres ting til dem også. Vi trenger mer å gjøre, gjør vi ikke? Bjørg hadde meldt seg frivillig til å vente på vaskemaskinen for oss, så hun dro hjem til oss og Espen kom ut med nøkkel og sterke armer. Vi fikk fylt opp hengeren Kåre hadde leid med alt fra hyller og dyner til vaskemaskin og tegnebord og kjørte opp til Moldekleiv for å lempe av alt som skulle dit. Vi bar inn og satte på plass og så over hvor mye søppel som måtte tas innen søndag, siden et av punktene til huskjøper var at tomten skulle være ryddig innen 30.08.2014. Hjem til vårt eget hus, ryddet inn alt fra hengeren, det meste ble plassert i garasjen. Ungene i seng – og de voksne i seng. Vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn når alle fire i huset legger seg samtidig. Enten legger ungene seg veldig sent, eller så legger vi oss veldig tidlig.
Onsdag:
Vi hadde store planer om ting vi skulle få gjort, men som vanlig var det “tusen” andre ting som skulle gjøres, så alt på To Do listen ble satt på vent. Minien var i bursdagsbesøk og vi fant ut at det passet veldig bra å dra til sentrum og skrive kontrakten på pusene vi skal hente på lørdag. Også fordi Even da får hilse på dem før vi henter dem hjem. Det tok mesteparten av dagen og innen vi alle var kommet oss hjem igjen, var det leggetid.
Torsdag:
Vi skulle kjøre ut og hente Even, så guttene skulle få være hos farmor og farfar i dag mens vi andre skulle hente et lass til ute i leiligheten min. Det er sjeldent ting er så enkle som vi planlegger dem til, har vi merket. I dette tilfellet ville det vært veldig egosentrisk å si noe som “Hvorfor skjer dette alltid med meg?”, siden det nå var en bilulykke som var årsaken til at planene våre ikke gikk helt på skinner. Det var en frontkollisjon mellom en turbuss og en personbil ute ved der vi bor. (Link til ba.–Link til bt.) Når slike ting skjer i Bergen kommune, og med slike ting mener jeg ikke bare ulykker, men alt av ting som på noe vis sperrer for veiene, så blir det kø! Kilometerlange køer. Det er så mange flaskehalser i Bergen at verden stopper helt opp uansett hva som har skjedd. I dette tilfellet var det en sjåfør som hadde kommet over i feil felt og truffet en turbuss. Hell i uhell: 11 av 13 passasjerer på bussen hadde på seg setebelte. Hvor ofte kommer man over det? Jeg er imponert!
Uansett, vi besluttet å bare snu (vi var såpass heldig at vi var kommet forbi midtdeleren) og heller dra en tur på IKEA mens vi ventet. På tilbakeveien så vi utrykningskjøretøy som stod fast mellom bilene der det var midtdeler og de kom seg ingen vei, noe som ikke akkurat hjalp til en rask løsning i veibildet. På IKEA klarte vi, etter utrolig mye om og men, å få tak i to eksemplarer av den skruen vi manglet til kjøkkenbordet. Med hver sin soft-is i magen kunne vi rusle tilbake til bilen og se an om vi våget å hente Even. Vi konkluderte med å bare få minien ut fra barnehagen før den stengte, og sørge for at han kom seg opp til farmor og farfar, mens Even fikk være hjemme alene i mens. Vi kjørte ut til Søreide for å hente et lass, som Espen pakket i bilen mens jeg vasket gulv. Jeg hadde gjort det sjakktrekket at jeg hadde tømt fyseren for søppel og satt igjen søppelsekken (det skulle bli plass i “neste lass” på lørdag), så nå var det faktisk blod utover hele ganggulvet. Jeg kan nå bekrefte at tampongene til ob ikke klarer alle mengder.
Vi fikk en telefon om at Kåre skulle hente Even og at vi alle skulle møtes hos dem og spise middag. Helt greit. Med bilen full av ting kjørte vi i retning Åsane. Etter hvert kom det en telefon om at Even ikke var mulig å finne, så vi måtte kjøre ut og finne ham selv. Vi kjørte hjem, med betydelig mindre kø enn tidligere på dagen og fant Even på lekeplassen rett over huset. Tilbake til Åsane og spise middag, tilbake hjem og sove.
Fredag:
Tok livet litt mer med ro, så ikke verden renner over hodene våre. Fikk litt småting på plass i huset.
Lørdag:
Vi skulle ut til Moldekleiv og kjøre siste rest av søppel, så det første punktet på listen ble ferdig. Hentet hengeren i Åsane, som allerede var full av søppel, kjørte den til gjenvinningsstasjonen og videre opp til Moldekleiv for å hente det vi klarte derfra. Det ble noen turer fram og tilbake, men heldigvis har den lokale gjenvinningsstasjonen på Meland åpnet, så det blir ikke lange turene nå lenger. På det nest siste lasset skulle vi ha med en kompostcontainer, som Espen og jeg skulle løfte oppi. Hanskene mine var ikke så gummi som jeg trodde og den glapp – ned på tåen min. Det gjorde fryktelig vondt med det første og ble bare verre. Noen naboer kom ned og så hva de kunne gjøre, og han ene konkluderte med at det kun i verste fall være et brudd der så vi måtte bare komme oss til legevakten. Det hadde vi da slett ikke tid til, særlig når man tenker på hvor lang ventetid det er der alltid. Og vi har i tillegg to katter som skulle hentes innen kl 16.00. Vi kjørte bare det siste lasset vi rakk før gjenvinningsstasjonen stengte for dagen, satte hengeren tilbake på Moldekleiv og gjorde en avtale om at den skulle fylles i løpet av dagen og at vi skulle hente den fulle hengeren om kvelden. Vi kjørte strake veien til sentrum og dyrebeskyttelsen ringte oss da vi parkerte utenfor dem for å høre hvor vi ble av. Vi hadde ikke klart å finne noe nummer til dem som var bemannet, så vi hadde ikke fått sagt at vi var ute i siste liten. Espen ruslet seg og jeg haltet meg inn hos dem og vi fant pusene våre, fikk dem i burene og satte dem i bilen. Lady var ikke særlig fornøyd med å måtte sitte i bur i bilen, men av alle kattene jeg har hatt i bil i mitt liv, er hun helt klart en av de mest rolige. Lucky var helt stille. Det kom ikke en lyd fra henne og hun satt helt i ro hele veien. Så litt ut av vinduet og litt på meg. Skjønte ikke helt hva som foregikk, men det virket ikke som det var så nøye for henne. Vi hadde stelt i stand et puserom på gjesterommet oppe, hvor kattene kunne være, så det ble litt å bli vant med av gangen. Pluss at ungene løper inn og ut og glemmer å lukke døren, så vi må ha dem inne på et rom, så de ikke får til å løpe ut i verden. Alle kattene vi har nå er chipmerket, sterilisert og vaksinert. Det er viktig for oss. Sussie ble veldig snurt da det kom to katter til inn på hennes domene. Vi besluttet å la henne komme ut i resten av huset når det kom to til, slik at hun fortsatt fikk litt følelsen av å være pusen vår og ikke forsømt fordi hun hadde fått søstre, og fordi det var på tide å la henne venne seg til litt flere rom. Første tiden var hun bare på “puserommet” og soverommet vårt. Etterhvert våget hun seg ned trappen og snuste rundt på alt der. Så til slutt fant hun den siste trappen ned og nå er hun komfortabel i hele huset. Fotfølger oss gjerne. 😀 Vi droppet å dra på legevakten, fant ut at foten min kom til å bli bedre av seg selv og at det ikke kunne være noe brukket inni der.
Søndag:
Tid for å vaske ut leiligheten min. Vi tok oss tid om morgenen. Våknet av oss selv og spiste frokost og kjørte når vi var klare. Da vi kom fram til Søreide, fikk vi vite av huseieren at den ene datteren i huset hadde brukt opp alt varmtvannet. Vi måtte da vaske ut en hel leilighet én vannkoker om gangen. Det som tok mest tid var nok avising av fryseren, men det gjorde seg heldigvis for det meste selv. Det tok hele dagen å bli ferdig, men vi klarte det. Alt var tatt ut av leiligheten og alle rom var nøye vasket. Jeg leverte nøkkelen og sa farvel, vi kjørte hjem.
Første uken i nytt hjem og så langt har det bare vært stress. Men på en måte har litt av det vært godt stress. Det er i alle fall i retning av noe nå. Det føles godt.